Sagaen om Det 3. Gull

Som i alle sagaer, må man bruke litt tid for å få det passe mytisk og passe romantisk. Derfor har jeg bestemt meg for å skrive ned hvordan jeg og teamet mitt klarte å hente hjem pokalen til Norge. For tredje gang.

Jeg hadde vunnet for andre gang i Norge og var bestemt på å rette opp det litt feilaktige inntrykket fra den første kampanjen der vi ble nummer tre i kvaliken. Målet nå var å gå videre. Den første uken etter at valget var vunnet inneholdt en god del kaffekopper, noe bleieskift (ble pappa 4. april 2014 og valgt 20. april) og selvsagt en del exel-skriving. Legger du til ivrige diskusjoneri "Team Limafox» får du opp nøyaktig den eggerøra vi bevegde oss i.

Vi åpnet mot UAE og det var viktig med en god start. Med Chile som eneste «seriøse» motstander, ville det være helt essensielt å begynne med tre poeng. Kampen endte med en dominerende 3-0-seier (481772047) og vi stiftet bekjentskap med det som etter hvert skulle bli kampanjens viktigste spiller, Benjamin «Big Ben» Flatås (386608212).

Vi dro uken etter til Malaysia og lukket igjen bakover med en 451-taktikk som skulle drepe 442en til Malaysia (481772050) på en pen måte. Riktignok tok hjemmelaget ledelsen 1-0, men Simen Ringdal (379501589) utlignet før Geir Hansen (379577694) ble matchvinner med straffespark i andre omgang.

Den første store testen ble likevel matchen i tredje runde borte mot Chile (481772049). Diskusjonene rundt denne kampen varierte, men vi ble enige om å ta de sjansene vi kunne og overrasket vi Chile, ville vi komme godt ut av det. Vi gikk for en midtbanehard 253 og PIC og møtte 451 Press fra Chile som hadde hatt en litt stang-ut i de to første matchene. Med fokus på sentralangrep og en kant, ble det liv og vi dro hjem med 1-0. Rune Langemyr (385948053) ble helten i det 87. minutt på en usannsynlig kontring. 9 av 9 mulige poeng i starten ga oss en enorm arbeidsro og vi vurderte hvor vi kunne ofre tre poeng for lagånd, i stedet for å sitte i krisemøter og kjipe pressekonferanser med kritiske brukere.

«Lift off»
Premissene var lagt og vi begynte å surfe Momondo for billige flybilletter til Belgia og 18. juli borte mot Oman ble vi formelt klare med 3-2-seieren. På det tidspunktet hadde vi allerede begynt å bruke en del kvalik-spillere, deriblant nevnte Flatås som senere skulle bli kaptein. Vi oppsummerte kvaliken med 11 seire og 3 tap på de 14 matchene. Benevnelsen «Flytsone» hadde aldri passet bedre.

Første puljespill ga oss kamper mot Ukraina, Latvia og Bolivia, der Ukraina var laget som ga meg banesåret i min første periode og kvalifiserte seg på bekostning av oss. Nå var omsider mulighetene for revansje tilstede og teamet jobbet iherdig med å finne opp det berømte kruttet på nytt. Premissene for Runde II var enkle; Tre matcher og tre PIC var eneste vi forlangte.

Ukrainas 451 CA (484403258) var hysterisk dårlig og vår 352 AOW ble for hard. Som i mange andre kamper, tok motstanderne våre ledelsen, men Svenn Borgen (385982845) og Inge Vågen (386832843) sørget for å snu matchen.

Mot Latvia (484403262) stile vi med samme taktikk, men det ble 1-1 etter at Harald Karlsen (386292700) berget oss i det 85. minutt.

Den avgjørende matchen i Runde II var mot gruppas svakeste lag, Bolivia (484403263). Og som vanlig startet motstanderne våre med å erte oss med å score først. Vår toppspiss Karlsen scoret i sin andre kamp på rad og Andreas Dahl (385481704) sørget for 2-1 13 minutter for slutt. Og dermed ble det avansement på min egen bursdag med topp TS. Et par skader i matchen ødela ingenting for oss og vi kunne nå forberede oss i ro og mak til Runde III med nesten perfekt utgangspunkt. Noe var i emning.

«Dark horse rices»
Vi skal ikke glemme at gjennom hele VM var vi heldige med trekning av grupper. Vi unngikk stort sett de store nasjonene som har VM-historikk som får gullskapet på Old Trafford til å se grått ut. Norge, en gammel traver men med lite å vise til siden Nieros storhetstid, var i posisjon, men ingen så ut til å ta høyde for det.

Ikke uten grunn – på alle kommentarer og rankinger som ble lagd av HT-eksperter så ble vi ranket som en «mulig» topp 8, men neppe noe mer. Laget vårt var ikke satt sammen på en slik måte som var normalt. Vi hadde dyrket styrkene i troppen og det var ving og forsvar. I tillegg var vi tom for sluttspillspillere utenfor troppen. Tross alt hadde vi ikke kommet så langt på flere sesonger og dermed var ikke tilgangen til ferdig trenede produkter særlig godt. Derfor hadde jeg begynt å se på neste kvalikspillere og hadde de i bakhånd. Med andre ord, vi var ikke spesielt godt rustet. Men vi hadde dedikerte trenere som nå trente midtbane på vinger og alt annet. Taktikken min var lagt ut fra at vi måtte spille på TS og godt forsvar. Og satse på at vi hadde kanter nok til å bryte gjennom.

En liten hemmelighet må deles. Gjennom alle treningskampene vi hadde før VM, kjørte vi utelukkende med sterkeste lag. Grunnen til det var enkel; jeg ville at motstanderne våre skulle vite våre defensive styrker og vår offensive styrker, fordi de måtte da alltid hensyn til det da de satte opp laget mot oss. Jeg synes selv at dette fungerte helt optimalt, men man kan jo aldri være helt sikker.

Latvia sto igjen på motsatt banehalvdel da vi åpnet VM-runde III. Og igjen skulle vi ende opp med et 1-1-resultat som var irriterende nok. Deretter skulle vi møte VMs desiderte askeladd som trommet seg gjennom VM og slått ut den ene storheten etter den andre. Nå skulle vi forsøke å være favoritter, og det ganske store. Vi taklet det med å stille nok en gang opp med en 352 AOW og dunket inn til 3-1-seier. Det betydde at vi ville være klare for VM-runde IV med poeng mot Hellas. I en relativt jevn kamp fikk vi arbeidsro da Stian Opdahl headet inn 1-0 etter 11 minutter. Flere mål skulle det ikke bli og vi var klare for «The Final 8» og entusiasmen nådde nye mål. Spesielt med tanke på at vi atter en gang hadde spilt 3 x PIC-matcher.

«Flyt»
Nå hadde vi ladet opp med popcorn og kampene kom tett. Igjen var Hellas med oss og vi skulle møte dem i første match. Seier her, ville gi oss et meget godt utgangspunkt foran de to neste. Vi valgte å gå for forsvar og en kant, håpe at det å mure igjen bakover skulle gi oss edgen i kampen. Vi møtte som forventet en 3-5-2 fra Hellas (498440723), men de hadde ikke nok kvaliteter til å kunne utfordre oss bakover. Derimot traff vi fint på kanten vår og i det 81. minutt skulle Daniel Grønli (386564117) få æren av sende Norge i himmelen med kampens eneste scoring. Rekken med kamper uten tap var oppe i 7 og fem av dem endte med seier.

Hvorfor vi ikke vant mot Kroatia (498440719) er for meg en gåte, men 0-0 ble det og det satte oss og Slovakia i en posisjon der uavgjort sendte oss begge videre til semifinalene og medaljene i VM. Vi gjorde aldri noen avtale. Mange tror så, men vi gjorde ikke det. Jeg hadde bestemt meg for å spille 4-5-1 Press og PIC og gå for 0-0. Men det jeg gjorde, var at jeg sendte melding til Slovakias manager om følgende: «Hei. Jeg kommer til å spille 4-5-1 Press og PIC i kveld. Jeg kommer til å ha enorme forsvarsratinger og meget høy midtbane-skills, slik at det er helt opp til deg å gjøre noe med det. Du vet hva som gjelder». Han svarte aldri, men snart kom svaret for en dag og det var 4-5-1 Press og PIC. Kampen ebbet ut i 0-0. (498440725).

Team Limafox hadde tatt medalje. Alt var helt sinnsvakt. Jeg følte meg som om jeg hadde vært i skogen og skutt bjørn. Jeg ville ha mjød, vikinghjelm og rødt skjegg. Medalje, liksom. Jeg var på dette tidspunktet helt klar på at vi var ferdige i VM. Vi hadde brukt opp stallen vår og manglet faktisk kvalitetsspillere i alle ledd unntatt på vingplassene der Flatås blant annet nå var så full av rutine at han var æreskaptein selv mens han satt på do.

Semifinalemotstander var Polen. Et monsterlag.

Å kjempe om gull med kun tre kvalitetsspillere som var i nærheten av Polens standard var egentlig lite troverdig. Så her tok jeg meg en tur ut av boksen etter at LA-Heggland og Niero (blant annet) hadde banket litt vett og roet meg ned. (Takk for det). En litt tvilsom oppstilling ble vurdert der vi ofret kantene og gikk for sentralangrep. I mitt hode måtte Polen skjønne hvor overlegen de var oss på alle områder og at de uten problem burde spille en tilnærmet offensiv 352. Mulig skulle de lure oss, mulig trodde de at jeg kom til å bruke TS. Hvem vet, men min oppstilling var ikke tatt utgangspunkt i at vi skulle møte en flanke-kontringsutgave.

Jeg muret igjen bakover med def back, def vinger og stoppere ut mot kanten. Kakepynten var to DFer som spilte på midten med offensiv innstilling og en normal spiss. Kirsebæret var kvalik-DF Bjørn-Erik Elvis Mortensnes (390441500) som ble hentet opp da jeg rett og slett manglet spillere. Kampen er historisk: (498726048) I det 67. minutt er det nettopp debutant Elvis som pælmer inn et sentrert CA-mål mot et Polen som stilte opp med flankebasert 442 CA. På det internasjonale fora var det snakk om røveri og fanteri og gullhår i ræva. Taktikken min ble kritisert stort sett overalt, men hvem bryr seg? Jeg påstår fortsatt at Polen ødela mer for seg selv ved å spille 442 CA enn meg. Vi hadde dessuten bedre kontroll bakover, og hadde også sentralangrep, noe du ikke alltid finner i 442-verden på U20. Flaks? Joda. Men slik jeg vurderte det, var dette eneste reelle mulighet.

Vi var i finalen. Og skulle møte Finland. Verdens kanskje mest stabile U20-lag med flere finaler enn innsjøer de siste årene. Antaglig fostret alle sine digitale spillere på vodka og sauna. Nå skulle de møte en gjeng spinkle Yoshi-inspirerte spillere. I Belgia.

Verdens beste kamp.
135.000 tilskuere hadde funnet veien til den digitale U20-finalen om å bli verdens beste landslag. Jeg var overnervøs, men samtidig hadde vi ingenting å tape. Jeg hadde tatt laget så langt jeg kunne og finalen ville uansett bli en minneverdig opplevelse, uansett resultat.

Jeg er ikke spesielt engstelig for å innrømme at min måte å lede på er å lytte til andre, dyktige og gode trenere som kommer med innspill. Jeg har alltid en ide om hvordan jeg vil stille og jeg scouter alltid mine motstandere. Derifra og ut ber jeg alltid teamet mitt om å komme med innspill før man vurderer diverse formasjoner og ser på spillerplasseringer. I dette tilfellet slet jeg med å lage et godt nok forsvar – klarte ikke å finne balansen og jeg mener å huske at det enten var Niero eller Abooo som ba meg drite i å forsvare over alt. Konsentrer deg om en forsvarsside, eller noe slikt var vel det veiledende rådet fra fluene på veggen. Og jeg gjorde så det. Vi fikk opp en oppstilling som var vill i form av å ofre ene forsvarskanten og genial i form av midtbane. Vi visste jo at Finland ville spille 352 AOW. Vi visste jo at de ville skåre uansett. For oss handlet det om å utnytte det vi var blitt gode på og det var sentralangrep og et kantangrep.

Så det ble en klassisk 352-ekstremvariant som resulterte i for meg tidenes HT-kamp: (499041467).

Carl Alsaker sendte Norge i ledelsen direkte på HT-radioen, men Finland utlignet umiddelbart rett etterpå. 1-1 til pause og undertegnede måtte drikke mye TabXtra i pausen. Etter pausen sendte Anders Wilberg sendte Norge foran og da stivnet jeg. Da Vincent Gundersen 10 minutter før slutt putter på til 3-1 så kommer Marius_J inn med HT-radioen og de siste fem minuttene er vi live inne fra stua mi. Jeg husker absolutt ingenting, men gullet ble sikret og jeg gikk ned i knestående med nevene i været, foran en datamaskin. I stua mi. Heldigvis var jeg alene hjemme.

Det er mange man bør takke. KKF-mralx som var min fremste taktiske assistent. Mod-Niero. LA-Heggland. Abooo. Som tok seg bryet med å kommentere, være flue på veggen og komme med betryggende/kritiserende eller nysgjerrige blikk mens det pågikk. Og de enormt mange managerne som lystret mine dummeste treningspåfunn.

Sagaen om Norges siste VM-gull er herved lukket, men kanskje kan det bli en ny saga om nye medaljer nå?

Link directly to this article (HT-ML, for the forum): [ArticleID=19469]